TEST DEG SELV side 251

Fengselsstraff er frihetsberøvelse i en nærmere bestemt tid.

Minstestraffen er 14 dager med mindre noe annet er bestemt i loven, se straffeloven § 31. Det kan gis utsettelse med fullbyrdingen av en fengselsstraff (betinget fengsel). Det skjer ofte med unge lovbrytere som er under 18 år, se § 33. Det individualpreventive formålet med betinget fengsel er åpenbart. Hvis domfelte ikke gjør nye forbrytelser i en prøvetid, slipper han eller hun å sone straffen.

Fengselsstraff til og med 120 dager fastsettes i dager. Lengre fengselsstraff fastsettes i måneder og år.

Forvaring er en straff som blir benyttet for alvorlige voldsforbrytelser, seksualforbrytelser, frihetsberøvelse eller ildspåsettelse, se § 40. Formålet med forvaring er å beskytte samfunnet mot forbrytelser som er en fare for liv, helse og frihet.

Selv om en forvaring i utgangspunktet må være tidsbegrenset, kan retten avgjøre forlengelser på inntil 5 år av gangen. En lovbryter som er dømt til forvaring, kan i prinsippet bli forvart i kriminalomsorgen resten av sitt liv. Dette er det nærmeste vi kommer livstidsdom i Norge.

Samfunnsstraff er en straff som blir benyttet i stedet for fengselsstraff ved mindre alvorlige forbrytelser. Slik straff kan gå ut på å pålegge lovbryteren samfunnsnyttig innsats. Samfunnsstraff er bare aktuelt for forbrytelser som ellers bare ville gitt fengsel i mindre enn ett år, jf. § 48 flg.

Ungdomsstraff er en ny form for straff som ble tatt i bruk fra 1. juli 2014. I motsetning til samfunnsstraff er ungdomsstraff ment for ungdom som har fylt 15, men ikke 18 år når de har begått gjentatte eller alvorlige forbrytelser, se strl. § 52 a. Ungdomsstraff er derfor en form for soning i frihet med en gjennomføringstid på minst 6 måneder, men kan fastsettes opptil 3 år, jf. § 52 b. Selve straffen gjennomføres med en form for samtaleterapi i møter mellom domfelte, offeret og andre som er berørt. Møtene kalles ungdomsstormøter. Det blir satt opp en ungdomsplan med vilkår for hvordan domfelte skal leve livet videre uten kriminalitet. Det kan for eksempel settes som en del av vilkårene at domfelte må holde seg unna rus og alkohol, gjennomføre utdanning, osv. Hvis vilkårene blir brutt, risikerer domfelte å måtte sone hele eller deler av den fengselsstraffen som ungdomsstraffen skulle erstatte. Ungdomsstraff forutsetter «samtykke» fra gjerningspersonen.

Bot er en straff som innebærer betaling av penger til staten, jf. strl. § 53. Bot må ikke forveksles med erstatning. Botens formål er å straffe, mens erstatningens formål er å gi skadelidte økonomisk gjenoppretting.

Rettighetstap omfatter først og fremst tap av retten til å ha en bestemt stilling, for eksempel når en lege mister retten til å praktisere, eller når en lærer mister retten til å undervise. Rettighetstap kan også omfatte tap av retten til å drive en bestemt virksomhet, for eksempel som advokat, revisor eller tannlege, se strl. § 56.

De straffene som er nevnt i § 29, er hovedstraffer som normalt idømmes alene, for eksempel enten forvaring, fengsel eller bot. Noen av straffene kan idømmes i kombinasjon med hverandre, for eksempel når fengsel idømmes i kombinasjon med rettighetstap.

Straffeloven § 30 lister opp «andre strafferettslige reaksjoner» enn dem som er nevnt i § 29. Disse kan være tilleggsstraffer til en av hovedstraffene, eller reaksjoner som kan brukes når ikke alle vilkårene for straff er oppfylt, for eksempel når en utilregnelig person dømmes til tvungent psykisk helsevern.